Trenerrollen og jentelaget

Noe av det jeg er mest stolt av, og som stadig utfordrer meg, er rollen min som innebandytrener. Jeg tok trener 1 kurs i 2009 og har trent jentelag i moderklubben, Sveiva Innebandy, og nå de siste årene i Fjell-Kameraterne her i Bergen.

Nå trener jeg Jenter 11-16 år på Ny-Krohnborg. I fjor assisterte jeg min lagvenninne Martine, mens jeg i år har hovedansvaret for jentene. Det er en utrolig bra gjeng så det er veldig kjekt å få bidra for klubben som trener. Nå som damelaget vårt er kommet til eliteserien er det også ekstra viktig å ta vare på bredden i klubben, og da spesielt barn og unge.

Idretten var alt for meg i barndommen så om jeg kan spre bare en liten del av min lidenskap for innebandy til disse jentene så er jeg fornøyd. Det viktigste er uansett at de opplever mestring og har det gøy på trening.

I går hadde vi vår første trening etter ferien, og jeg som trodde det ville bli en rolig økt tok klart feil. Jentene var veldig gira så det var høy innsats fra start. Veldig gøy!LRM_20190820_193514Kan også nevne at vi har plass til flere spillere på laget så om du er i Bergen og vil spille innebandy er det bare å gi meg en lyd. Både nybegynnere og erfarne er velkommen, utstyr kan dere låne 🙂 Klubben har for så vidt lag for alle så det er bare å ta kontakt på post@fjellkam.no så finner vi noe som passer! #fjellkam

Flyer_JNyKrohn_02

Okei, det får holde med skamløs promotering for denne gang hehe. Snakkes!

Reklamer

Fysiske tester

God søndag verden!

I klubben min, Fjell-Kameraterne, gjennomførte vi i går de samme testene som landslaget gjør under Vikingen (som også var denne helgen i Oslo) for å se hvordan vi ligger an sammenlignet med de beste i landet. Siden jeg fortsatt sliter med begge knærne så fikk jeg kun gjort 5 & 10m, samt chins.
LRM_20190817_141838-2
Resultatene mine trenger vi ikke snakke om engang. Det siste året har treningen min vært rettet mot å bli skadefri så jeg var ikke akkurat godt forberedt til disse testene haha. Det var allikevel en veldig kjekk dag. Siden jeg kun skulle gjennom to øvelser var jeg i hallen hele dagen og hjalp til med gjennomføringen av testene.

LRM_20190817_135405-2

Fra september til mars pleier jeg å tilbringe nesten hver helg i en idrettshall, så nå som jeg var tilbake i hallen på en lørdag føler jeg virkelig at sesongen er rett rundt hjørnet. På tirsdag begynner også treningene igjen for jentelaget jeg er ansvarlig for så det ser jeg fram til!

Vi snakkes plutselig!

Fra skada til eliteserien

God kveld dere!

Jeg har spilt innebandy siden jeg var rundt 8 år gammel, alltid minst én gang i uken, og på det meste 3-5 ganger i uken. Det har alltid gått i innebandy, med unntak av noen mislykkede forsøk på joggeturer, styrketrening, svømming og yoga.

Fordi jeg alltid har holdt meg langt unna alt annet enn innebandy så har det siste året hvor jeg ikke har kunne spille jevnlig vært veldig spesielt for meg. Til tross for at jeg tidvis har hatt spilleforbud så har jeg allikevel trent mer nå enn jeg tror jeg har gjort noengang tidligere.

En av lagvenninnene mine er fysioterapeut (Hei Ingvild!) og var på trening da jeg ble skadet, så jeg har endt opp med timer hos henne helt fra starten av. Jeg har fulgt et treningsopplegg, blitt fast inventar på treningssenteret og nå er jeg også i gang med å legge om kostholdet.

Målet er uten tvil å spille i eliteserien, helst den kommende sesongen. Jeg må bare bli skadefri først, men etter de to treningene vi har hatt denne uken så har jeg troen. Når jeg kommer meg gjennom spilloppvarmingen vår uten smerter, da nærmer jeg meg noe bra. Tror jeg… Nå er jeg jo veldig rusten, men så fort jeg får klarsignal fra fysioen så er jeg klar for å spille meg inn på laget igjen.IMG_1775
Bildet er fra lagets NM kamp mot Tunet (i gult) våren 2019.

Jeg har skrevet om mye rart i alle årene mine som blogger, men innebandy har faktisk aldri vært en av dem. Ganske rart siden innebandy, ved siden av musikk, alltid har vært min største lidenskap.

For første gang på de ti årene jeg har blogget kommer jeg nå til å skrive om innebandy og trening. Jeg vil dokumentere reisen fra å være skadet til å skulle spille i eliteserien.

Veien til å bli skadefri og ikke minst god nok er hard, krevende og en stor mental utfordring, men jeg kommer til å lykkes.

Comeback

Heisann! 
Så utrolig kjekt å være tilbake!

Det siste året har det skjedd en hel del så jeg tenker vi kan ta en liten titt på hvor jeg er nå i dag. For det er bokstavelig talt en helt annen plass enn i fjor.

For det første så er jeg blitt singel. Det har resultert i at jeg nå bor helt alene for første gang, og jeg trives egentlig veldig godt med det. Jeg bor i en liten hybel sentralt på Nordnes så det er veldig deilig!

Det som utenom bruddet har påvirket meg mest det siste året er uten tvil kneskaden min. Tidlig i forrige sesong presterte jeg nemlig å pådra meg en belastningsskade i begge knærne og var derfor ute nærmest hele sesongen. Det skjedde samtidig utrolig mange positive ting for laget mitt og var derfor ekstra kjipt og måtte se på fra sidelinjen. 

Allikevel er jeg nesten litt takknemlig for skaden. Jeg har nemlig trent mer (og bedre) dette året enn noengang tidligere. Treningsvanene mine er blitt skikkelig solide og det er jeg veldig takknemlig for.

Så er vi nok kommet til det uten tvil villeste som har skjedd siden sist.
Laget mitt har faktisk prestert å kvalifisere seg til eliteserien! Det føles fortsatt litt uvirkelig å si det høyt, men vi skal altså spille i eliteserien denne sesongen! Sjuke greier. 
IMG_8802-2
Jeg er jo som nevnt fremdeles skadet, men senest på mandag opplevde jeg fremgang. Da fikk jeg for første gang på flere måneder deltatt på hele spilloppvarmingen vår uten smerter! For en som er så utålmodig som meg så er det å være skadet i et helt år rene torturen. Spesielt når du vet at det er eliteserien som står på spill. Derfor var oppturen på forrige trening en boost jeg virkelig trengte. 

Jeg skal bli skadefri, og jeg skal spille i eliteserien denne sesongen.
Og det har jeg tenkt til å skrive om her fremover. 

Vi snakkes snart! 

 

Pain

Det er musikkfredag i dag og jeg har lyst til å skrive. Si noe smart. Noe klokt. Komme med noen inspirerende setninger om livet og om alt jeg tenker, men det står stille. Tankene er der, det er ikke det. De tar aldri fri, men ideene er vekke. Jeg er egentlig mer enn fornøyd med å få slengt ut en video. Takk og lov for musikk sier jeg bare. Om ikke jeg klarer å formulere det jeg tenker og føler selv så finnes det alltid en sang som kan gjøre det for meg.

Jeg skal prøve meg litt med mine egne ord først tror jeg, men det er tross alt fredag så jeg legger selvfølgelig med en sang. Jo lenger jeg unngår å skrive jo vanskeligere vil det bli, sant? Så vi begynner her. Med disse avsnittene, også ser vi hva som skjer. Ok?

Jeg er sliten. Ikke så sliten som jeg var for ett år siden da jeg hadde begge beina godt planta hos depresjonen, men fortsatt sliten. Jeg har hatt noen gode uker, ja til og med måneder. Nå i vinter, på nyåret, har jeg hatt det greit. Folk ser ofte litt spørrende på meg når jeg sier jeg har det greit. Som om greit ikke er godt nok, men tro meg. Greit kan være veldig fint. Det kommer bare an på hva du sammenligner det med. Mitt greit er veldig mye bedre enn der jeg kom fra. Jeg liker greit.

De siste ukene har jeg dessverre hatt et tilbakefall. Det er helt naturlig, men det er også helt jævlig. Jeg er ikke på bunnen lenger, men jeg har det ikke helt greit heller. Forskjellen fra å være på bunnen og der jeg er nå vil jeg si er håpet. For nå vet jeg at det kan bli bedre. Jeg har gode opplevelser fra i vinter og jeg holder fast på dem for alt det er verdt. Jeg skal tilbake. Jeg skal ha det greit igjen.

Musikkvideoer

At jeg elsker musikk er ingen hemmelighet, men hvor glad jeg er i musikkvideoer er kanskje ikke like kjent. Musikkvideoer har nemlig fascinert og bergtatt meg utrolig lenge. Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen og kunne sitte å se på MTV, VH1 og nrk2 (tror jeg?) i flere timer. Det var på den tiden de faktisk spilte musikk og nesten kun musikk. Jeg tror det var et program på nrk2 og/eller VH1 hvor man kunne stemme på låter via sms og jeg mener å huske at det var der jeg forelsket meg i Fall Out Boy. De er fortsatt et av favorittbandene mine.

Siden jeg så Kaizers spille på Granittrock i 2009 har de vært mitt ultimate favorittband. Da vi senere skulle skrive en oppgave i norsk snek jeg til meg Kaizers Orchestra sine tekster som tema.  Da satt jeg i flere av både timene og friminuttene og bare så på musikkvideoer. Evig pint og Knekker deg til sist var de store favorittene.

Det er noe med de øyeblikkene hvor det er et skifte i låtene. Når det tar av er det fantastisk nok i seg selv, men når det i tillegg matcher noe som skjer i videoen, noe visuelt, så er det så magisk at jeg har ikke ord.

We can try

«It’s clear that things have changed
Since when we started
But we can’t just walk away, babe.
So I am telling you
That I know, 
Things aren’t quite like what they used to be
Different places, different faces yeah
We could try, oh yeah we could try.»