Å dele om psykiske utfordringer

Den siste måneden har vært tung, preget av mye usikkerhet, angst og mange tårer. Det er vel egentlig ikke bare siste måneden som har vært sånn, men de siste årene generelt. Selv oppi alt det vanskelige og vonde så har jeg hatt lyst til å dele med dere, men så har jeg en liten (les: ganske stor) stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke bør dele sånne ting. Negative ting. Psykiske utfordringer og ting som er vanskelig.

Når det gjelder andre som er åpne om psykisk helse i offentligheten så roser jeg de opp i skyene, klapper i hendene og jubler. Når jeg vurderer å gjøre det samme selv, da blir jeg plutselig fryktelig usikker og lurer på om det egentlig er så lurt eller om jeg bare driter meg ut. Rart det der.

18. desember i fjor hadde jeg en god dag hvor jeg følte meg tøff nok til å dele litt, det innlegget kan dere lese HER. Det har aldri vært et bevisst valg å forsøke og holde de psykiske utfordringene mine hemmelige, men det har heller ikke vært noe jeg har turt å nevne for andre enn noen få i familien og nære venner. Selv om jeg har hatt fryktelig lyst.

Jeg har ikke snappet på flere uker, selv om jeg egentlig synes snapping er en enkel og morsom måte å dele fra hverdagen på. For hva skulle jeg snappet om når jeg ikke tør dele om psykisk helse og det som opptar omtrent hele hverdagen min for tiden er ting relatert til min psykiske helse? Det var plutselig ikke så mye igjen hehe.

Så hvorfor synes jeg det er så viktig med åpenhet om psykisk helse? Det har mye med hvordan jeg selv følte det da jeg begynte å slite. Jeg følte meg alene. Ensom. Unormal. Feil. Jeg trodde jeg var den eneste i familien som ikke fungerte som normalt. Jeg trodde alle de andre var perfekte og at det var noe galt med meg.

I senere tid, etter at jeg begynte å prate med mine foreldre og besteforeldre om hvordan jeg har det, så har jeg jo fått vite at jeg absolutt ikke er den eneste i slekta med utfordringer. Ingen av oss er perfekte og det har vært utrolig godt å få det bekreftet og endelig klare å innse det. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått denne vissheten 10 år tidligere.

Jeg håper at når flere og flere nå begynner å fokusere på åpenhet rundt tabuer og psykisk helse så vil det kanskje bli lettere for de som i fremtiden får utfordringer å faktisk be om hjelp. Og de vil forhåpentligvis ikke føle seg like ensomme og unormale som jeg gjorde da jeg var yngre.

Jeg skal i alle fall fortsette å forsøke og være så åpen som jeg klarer. Både fordi åpenhet kan hjelpe andre, men også fordi det er veldig tungt og ikke minst slitsomt å hele tiden gå rundt og late som at ting er bra når man egentlig faller fra hverandre på innsiden.

Advertisements

Første gang…

20170531-IMG_1475

Første gang jeg husker å ha fotografert var da jeg tok bilder av et av guttelagene til Sveiva Innebandy som spilte kamp. Hadde bare et lite digitalkamera på den tiden, men tror det var omtrent da, den nå døde, drømmen om å bli sportsfotograf våknet til live.

Første gang jeg vant NM gull med klubblag var i 2008. Det var nok første og siste gang.

Første gang jeg fikk diagnosen sosial angst og depresjon var i 2009 hos BUP, da var jeg 16 år gammel.

Første gang jeg trente et innebandylag var jeg også 16 år. Jeg ble kastet rett inn som treneren til Sveivas jenter 13 lag etter at jeg hadde tatt trener 1 kurs, med en av spillerne fra damelaget (som også er landslagsspiller) som min assistenttrener. Kan nok trygt si at rollene burde vært omvendt.

Første gang jeg jobbet var i 2010, da jobbet jeg på Tusenfryd for å tjene penger til utvekslingsåret mitt i Bournemouth, England.

Første gang jeg flyttet hjemmefra var 2. året på vgs da jeg var utvekslingsstudent i briteland. Da jeg var ferdig på vgs i 2012 flyttet jeg derimot permanent fra alle i Oslo og over til Bergen helt alene.

Første gang jeg feilet skikkelig var høsten 2012 da jeg endte opp med å droppe ut av universitetet. Det var dessverre ikke siste gang.

 


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «Min første». De andre som er med:

Lisa •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

3 dokumentarer for planeten

Jeg kjenner på et stadig økende ønske om å bli mer klima-, miljø-og dyrevennlig. Jeg har alltid følt sterkt for både planeten og skapningene som bor på den, men aldri egentlig gjort noe for verken den ene eller den andre. Stille og uvitende har jeg i 24 år stått i veikanten og sett på at menneskene (bokstavelig talt) kjører over planeten.

Jeg ønsker ikke lenger å være verken stille eller uvitende så i dag har jeg begynt det som forhåpentligvis blir en reise i riktig retning. En mer bevisst retning. Jeg er overbevist om at kunnskap vil være min nøkkel til forandring.

For å starte et sted har jeg derfor brukt søndagen på å se noen dokumentarer på Netflix.
Den første filmen jeg så var «Terra» fra 2015. En veldig fin skildring av utviklingen som har funnet sted her på planeten og menneskets rolle oppi det hele.
terra
«TERRA is not a wildlife documentary. Nor is it a militant investigative documentary. TERRA is an essay, in the literary sense, on the human species and its relationship with other living beings.»
Fra filmens hjemmeside

Den neste filmen jeg så var «Chasing ice» fra 2012. Om du sliter med å tro på det du hører om klimaendringene så kan dette være filmen du trenger å se. Dokumentaren har bl.a. blitt vist på det hvite hus og i FN, i tillegg til i 172 land.
chasingice
«Chasing Ice is the story of one man’s mission to change the tide of history by gathering undeniable evidence of our changing planet… With a band of young adventurers in tow, Balog began deploying revolutionary time-lapse cameras across the brutal Arctic to capture a multi-year record of the world’s changing glaciers.» Fra filmens hjemmeside

Den tredje og siste filmen jeg så i dag var «A plastic ocean» fra 2016. Denne dokumentaren viser hvor plasten vi kaster egentlig ender opp, og hvordan den påvirker både mennesker og dyr.
plasticocean
«A PLASTIC OCEAN begins when journalist Craig Leeson, searching for the elusive blue whale, discovers plastic waste in what should be pristine ocean. In this adventure documentary, Craig teams up with free diver Tanya Streeter and an international team of scientists and researchers, and they travel to twenty locations around the world over the next four years to explore the fragile state of our oceans, uncover alarming truths about plastic pollution, and reveal working solutions that can be put into immediate effect.» – IMDB

Da har jeg sett tre dokumentarer, er godt i gang med nummer fire og er helt overbevist om at dette var et fint sted å starte. Jeg tror ikke nødvendigvis det er så viktig om jeg husker alt jeg har lært i dag, men at jeg har vekket en interesse som frem til nå har lugget i dvale. Engasjement er helt nødvendig og jeg gleder meg til å se hvor veien går herfra.

Har dere noen dokumentarer å anbefale?


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «3 filmer». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

Mislykket og usikker

I hele 13 år var jeg en utmerket elev. Jeg gjorde leksene mine, fulgte med i timen, fikk generelt sett gode karakterer og hadde stor tro på at fremtiden så lys ut.

Jeg flyttet ut hjemmefra rett etter videregående i 2012 og det var da ting begynte å gå galt. Det var da jeg begynte å feile.

Jeg studerte ikke et helt semester en gang den høsten før jeg droppet ut. Jeg fikk meg fulltidsjobb, men butikken ble lagt ned så jeg måtte flytte hjem til Oslo. Jeg flyttet tilbake til Bergen igjen et halvt år senere, begynte på et nytt studie og fikk meg deltidsjobb. Ett år og noen terapitimer senere byttet jeg studieretning, bare for å klamre meg fast til studiene i et års tid før jeg nok en gang droppet ut. Innimellom der sluttet jeg også i jobben min og hadde enda flere terapitimer.

Jeg vet ikke lenger om studiene var vanskelig fordi det var feil studieretning for meg, om det var fordi jeg slet med angst og depresjon eller om jeg egentlig bare var litt mer skolelei enn jeg ville innrømme.

Det jeg sitter igjen med nå er en usikkerhet jeg aldri tidligere har vært borti. Som jeg har skrevet her tidligere så vet jeg ikke lenger hva jeg liker, jeg vet bare hva jeg ikke hater.

SAMSUNG CAMERA PICTURESSliten-og-sinna-på-seg-selv-looken

Jeg har ikke peiling på hvor veien går videre. Jeg opplever små glimt av inspirasjon og motivasjon hvor jeg får lyst til å prøve på nytt, men så kommer jeg på alle gangene jeg har feilet de siste fem årene og føler meg bare sliten og mislykket.

Tanken på hva folk måtte tenke om jeg prøver meg på nye studier en FJERDE gang, spesielt om jeg skulle feile igjen, ligger hele tiden og gnager i bakhodet. Samtidig så er det fryktelig vanskelig å få fulltidsjobb når man ikke har noen utdanning eller kvalifikasjoner what so ever. Spesielt når jeg i tillegg har noen (ufine) hull i cvn fordi jeg har prøvd å studere uten å få det til. Ingenting å vise til der altså. Kun hvor mislykket jeg er.

SAMSUNG CAMERA PICTURESGlimt-av-inspirasjon-looken

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke gjøre ingenting heller, jeg må jo bare fortsette å prøve. Tror jeg…


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «usikkerhet». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie

En takk til kroppen

Dette skulle egentlig bli et innlegg om mitt forhold til min egen kropp, og på en måte så ble det også det, men ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Som med så alt for mange andre så er nemlig ikke forholdet mitt til kroppen ideelt. Da jeg begynte å skrive innså jeg raskt at med en gang kropp skal diskuteres så blir det fort veldig negativt. Det ble det også for meg. Det er mye prat om dette med press, forventninger, skavanker, operasjoner, normer osv osv…

Og derfor velger jeg å gjøre det motsatte i dag. I dag vil jeg heller si takk. Jeg vil si takk til kroppen og alle dens fantastiske funksjoner og egenskaper. Uten den hadde jeg ikke vært her. Uten kroppen hadde ikke bevisstheten, sjelen, selvet, (ja kall det hva du vil) hatt noe hjem. For det er nettopp det kroppen er. Kroppen er det eneste hjemmet du skal ha til du dør. Så lenge du eksisterer på denne planeten så vil kroppen være ditt hjem, uavhengig av om du liker det eller ikke.

Vi må huske at bak de tingene vi ikke liker ved kroppene våre, bak dem er det en funksjon (og ofte en historie).

Kroppen gir deg liv! Helsike, kroppen din kan være med å skape et helt nytt menneske! Å gi liv til et helt nytt vesen! Hvor sinnsykt kult er ikke det?!

Og til slutt, takk kjære kroppen min for at du fortsatt er her etter alle de stygge, ufine og slemme tingene jeg har sagt om deg opp gjennom årene. Du fortjente det ikke, for du er fin akkurat som du er. SAMSUNG CAMERA PICTURES


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «kroppen». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie

Dagens antrekk er tilbake!

God fredag alle sammen!

Det er blitt veldig mange innlegg i forbindelse med bloggutfordringen fra meg i det siste og jeg tenkte det kunne være på tide med litt mer variasjon her inne. Jeg slår derfor til med et godt gammeldags «outfit»-innlegg. På videregående var jeg egentlig ganske komfortabel med å ta bilder av meg til bloggen, men jeg må innrømme at det satt veldig langt inne å stille seg opp foran kamera i dag haha. Kanskje det har noe med at jeg har gått opp noen kilo siden da, eller kanskje det bare er fordi fire år uten daglige selfies gjør noe med deg. Ikke veit jeg.
SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg håper jeg kommer inn i gamle vaner litt raskt sånn at kleinheten kan finne seg en ny partner, for jeg har ingen interesse av den lenger.

Vi snakkes når vi snakkes!

 

Hva har jeg i veska?

God søndag alle sammen!

Da er det på tide med et nytt innlegg i bloggutfordringen og denne gangen blir det et veldig «bloggete» blogginnlegg fra meg hehe. Jeg skal nemlig vise dere hva som befinner seg i veska mi.

Jeg har to vesker jeg bytter på, alt ettersom hva jeg skal og hvor mye jeg må ha med meg.

Den første veska kjøpte jeg da jeg studerte og er døpt filosofi-veska:SAMSUNG CAMERA PICTURES

Den andre vesken her kjøpte jeg rundt 2012/13 og brukes blant annet når jeg trenger litt ekstra plass:SAMSUNG CAMERA PICTURES

Hva jeg drasser med meg avhenger selvfølgelig helt av hva jeg skal, men jeg har noen faste ting som alltid er med uansett. Jeg elsker vann og har derfor alltid med meg en vannflaske. Klarer meg ikke uten. Jeg har også alltid med nøkler, mobil, noe for leppene, lommebok og en liten sånn mini-veske-toalettmappe-sak til bind, tamponger, smertestillende, eventuell sminke og andre ting ei jente kan få behov for. Solbriller er også et must i veska, eller jeg foretrekker å ha de på da. Det minste tegn til lys ute og jeg myser meg gjennom dagen haha, så solbrillene er viktige!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Ikke så fryktelig mye spennende jeg har med meg, det er som oftest bare det jeg trenger og ikke noe overflødig. Om jeg leser en bok så blir den selvfølgelig også med da.

Hva har dere i vesken?

 


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «Hva har du i veska/sekken?». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie

3 bøker

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen leste jeg bøker hele tiden. Jeg kunne finne på å låne med meg opptil ti bøker fra biblioteket av gangen og det var sjeldent jeg ikke hadde med meg en bok eller tre på tur. Jeg husker det var en bokserie jeg var spesielt stor fan av som het «Animorphs«. Jeg syntes den var HELT fantastisk. Jeg husker ikke lenger så mye fra serien, bortsett fra at karakterene i boka kunne bli til dyr og at jeg var veldig glad i karakterene Rachel og Tobias.

Jeg leste ikke like mye på videregående, men jeg holdt det allikevel gående med «The Sookie Stackhouse Novels«, som er bøkene bak min favoritt tv-serie True Blood. Om du som meg elsker vampyrer og det overnaturlige så er dette en helt magisk serie (både bøkene og tv-serien).

Etter at jeg begynte å studere har jeg dessverre nesten ikke rørt en eneste bok som ikke har vært pensum. Jeg prøver sakte, men sikkert å komme tilbake til de gode gamle lesevanene igjen, men det tar tid. De eneste bøkene jeg har lest etter videregående er vel egentlig bøkene om Harry Hole. Og det er litt interessant for jeg har aldri likt den sjangeren før, jeg har omtrent kun lest Science Fiction eller såkalt «husmorporno» haha.

20170520-IMG_1450Jeg ser nå at dette gikk fra å skulle være en anbefaling av tre bøker, til å bli en anbefaling av tre bokserier. Jaja, da er det bare enda flere godbiter å lese hehe.

Så, en liten oppsummering:
Barnet Anniken anbefaler»Animorphs»
Tenåringen Anniken anbefaler «The Sookie Stackhouse Novels»
Unge voksne Anniken anbefaler Harry Hole

Hva liker dere å lese?


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «3 bøker du bare må lese!». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger • Julie

Prosessen

Det første jeg tenkte på da jeg hørte temaet denne uken er sangen som førte meg til mitt favorittband. Sangen heter, surprise surprise, «Prosessen». Og bandet er selvfølgelig Kaizers Orchestra. Jeg har mange prosesser gående jeg kunne skrevet om under dette temaet, men jeg velger heller å dele soundtracket som passer til alle. Enjoy!


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «prosess». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger