Å dele om psykiske utfordringer

Den siste måneden har vært tung, preget av mye usikkerhet, angst og mange tårer. Det er vel egentlig ikke bare siste måneden som har vært sånn, men de siste årene generelt. Selv oppi alt det vanskelige og vonde så har jeg hatt lyst til å dele med dere, men så har jeg en liten (les: ganske stor) stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke bør dele sånne ting. Negative ting. Psykiske utfordringer og ting som er vanskelig.

Når det gjelder andre som er åpne om psykisk helse i offentligheten så roser jeg de opp i skyene, klapper i hendene og jubler. Når jeg vurderer å gjøre det samme selv, da blir jeg plutselig fryktelig usikker og lurer på om det egentlig er så lurt eller om jeg bare driter meg ut. Rart det der.

18. desember i fjor hadde jeg en god dag hvor jeg følte meg tøff nok til å dele litt, det innlegget kan dere lese HER. Det har aldri vært et bevisst valg å forsøke og holde de psykiske utfordringene mine hemmelige, men det har heller ikke vært noe jeg har turt å nevne for andre enn noen få i familien og nære venner. Selv om jeg har hatt fryktelig lyst.

Jeg har ikke snappet på flere uker, selv om jeg egentlig synes snapping er en enkel og morsom måte å dele fra hverdagen på. For hva skulle jeg snappet om når jeg ikke tør dele om psykisk helse og det som opptar omtrent hele hverdagen min for tiden er ting relatert til min psykiske helse? Det var plutselig ikke så mye igjen hehe.

Så hvorfor synes jeg det er så viktig med åpenhet om psykisk helse? Det har mye med hvordan jeg selv følte det da jeg begynte å slite. Jeg følte meg alene. Ensom. Unormal. Feil. Jeg trodde jeg var den eneste i familien som ikke fungerte som normalt. Jeg trodde alle de andre var perfekte og at det var noe galt med meg.

I senere tid, etter at jeg begynte å prate med mine foreldre og besteforeldre om hvordan jeg har det, så har jeg jo fått vite at jeg absolutt ikke er den eneste i slekta med utfordringer. Ingen av oss er perfekte og det har vært utrolig godt å få det bekreftet og endelig klare å innse det. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått denne vissheten 10 år tidligere.

Jeg håper at når flere og flere nå begynner å fokusere på åpenhet rundt tabuer og psykisk helse så vil det kanskje bli lettere for de som i fremtiden får utfordringer å faktisk be om hjelp. Og de vil forhåpentligvis ikke føle seg like ensomme og unormale som jeg gjorde da jeg var yngre.

Jeg skal i alle fall fortsette å forsøke og være så åpen som jeg klarer. Både fordi åpenhet kan hjelpe andre, men også fordi det er veldig tungt og ikke minst slitsomt å hele tiden gå rundt og late som at ting er bra når man egentlig faller fra hverandre på innsiden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s