Dagens antrekk er tilbake!

God fredag alle sammen!

Det er blitt veldig mange innlegg i forbindelse med bloggutfordringen fra meg i det siste og jeg tenkte det kunne være på tide med litt mer variasjon her inne. Jeg slår derfor til med et godt gammeldags «outfit»-innlegg. På videregående var jeg egentlig ganske komfortabel med å ta bilder av meg til bloggen, men jeg må innrømme at det satt veldig langt inne å stille seg opp foran kamera i dag haha. Kanskje det har noe med at jeg har gått opp noen kilo siden da, eller kanskje det bare er fordi fire år uten daglige selfies gjør noe med deg. Ikke veit jeg.
SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg håper jeg kommer inn i gamle vaner litt raskt sånn at kleinheten kan finne seg en ny partner, for jeg har ingen interesse av den lenger.

Vi snakkes når vi snakkes!

 

Reklamer

Et inspirert øyeblikk

For en stund tilbake hadde jeg et lite øyeblikk hvor jeg var full av motivasjon. Jeg fant inspirasjon i alt rundt meg og var full av pågangsmot. Når jeg er full av motivasjon så føler jeg meg alltid superklar for å begynne på nye prosjekter. Jeg har en tendens til å bli litt i overkant ambisiøs og glemmer helt hvordan hverdagen min ser ut og hvordan humøret mitt egentlig pleier å være. Problemet med disse øyeblikkene, hvor jeg er supermotivert og ser på livet med inspirerte øyne, er at øyeblikkene er nettopp det – øyeblikk. De er over før jeg vet ordet av det, håpet forsvinner og jeg sitter igjen i det samme mørke hullet jeg var i fra før. Et mørke hvor alt av energi og handlingskraft er revet vekk, og følelsen av nedstemthet fort blir så overveldende at det er vanskelig å finne lyspunktene i livet…

20170402-IMG_1279

Sist jeg hadde dette inspirerte øyeblikket var da jeg skrev innlegget om 365-dagers utfordringen. Øyeblikket hadde passert lenge før det var gått et døgn og jeg satt igjen med en utfordring jeg ikke hadde psyken til å gå løs på, men også dette presset jeg hadde lagt opp til ved å nevne utfordringen på bloggen. Heldigvis for min del så er det mer eller mindre ingen som leser bloggen min, så jeg tror egentlig ingen har lagt merke til det. Krise avverget!

Jeg avslutter med andre ord foto-utfordringen, men du skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg igjen en annen gang. Nå for tiden har jeg dessverre mer enn nok med å prøve og bli bedre fra denne forbanna angsten. Jeg er over halvveis i behandlingsprogrammet mitt og det er mildt sagt intenst…

2017

1. januar er over, det nye året er i gang og jeg tilbrakte hele gårsdagen hjemme med kjæresten min. Mine mål og planer for det nye året krever ingen drastiske endringer, men derimot små steg i mitt eget tempo. Derfor ble det en veldig rolig søndag, med ski på tv og litt gaming utover kvelden. Da jeg våknet i dag, på den første mandagen i det nye året, så var det dette synet som møtte meg:

20170102-img_7169

20170102-img_7163

20170102-img_7159Disse bildene er tatt i hagen vår og jeg må bare si det.. 2017, jeg liker deg allerede.

Snakkes aldri 2016

Det er under en time igjen av 2016 og det kunne ikke passet meg bedre. 2016 har ikke vært spesielt hyggelig og jeg kjenner det skal bli veldig godt å legge hele driten bak meg.

I året som gikk måtte hunden til mine besteforeldre avlives. Han het Anton og var en av de beste skapningene jeg visste om.

I sommer gikk jeg og forloveden gjennom et lite flyttehelvette som gjorde at jeg ikke fikk slappet av et sekund. Vi hadde vel knappe 48 timer i leiligheten vi egentlig skulle bo i før vi endte opp resten av sommeren hos moren til typen. Vi fant oss til slutt en fin leilighet, men da var sommeren allerede forbi og studiene godt i gang, så avslapning ble det dårlig med.

20161105-img_4956Semesteret begynte utrolig nok ganske bra, men etter høstferien kjente jeg at angsten min hadde våknet til live igjen. Etter en del frem og tilbake innså jeg at jeg trengte hjelp og kontaktet en rådgiver hos SIB (Studentsamskipnaden i Bergen). Etter samtalen med rådgiveren ble jeg sendt tilbake til psykologen jeg tidligere har gått til, også hos SIB, i tillegg til at jeg skaffet meg time hos fastlegen.

Jeg hadde kun snakket med fastlegen min en gang tidligere så terskelen for å snakke med han var ganske høy. Det var dritskummelt. Da jeg endelig kom meg dit fikk jeg ikke bare medhold i at angsten hadde returnert, men også beskjed om at depresjonen min var tilbake. Lucky me, right?

20161224-img_7050Nå i jula gikk mange tanker tilbake til 5. desember i fjor da min onkel døde i en bussulykke. Det var godt å få feire jula med slekta i Oslo, men samtidig litt vondt siden én manglet.

Det har vært mange nedturer dette året, men jeg må nesten nevne at ikke absolutt alt har vært drit. Jeg hadde for eksempel mitt beste semester på universitetet nå i vår, hvor jeg for første gang fullførte et helt semester som planlagt. I tillegg har jeg endelig turt å blogge om mine psykiske utfordringer, det er noe det er veldig viktig for meg å være åpen om, så det er jeg faktisk veldig stolt av.

Det beste med nyttårsfeiringen er at jeg kjenner på håpet. Og håp er så forbanna viktig når ting er vanskelig, tungt og mørket er over alt. 2017 – vi ses snart!

Juleferie

 

I skrivende stund sitter jeg godt plassert i sofaen til mamma på Bjerke i Oslo. Jeg kom med toget fra Bergen i går og ble møtt av mamma, lillebror og lillesøss. Veldig koselig! Nå sitter vi bare her og venter på familien som skal komme og spise middag. Søsknene mine skal feire julaften med faren sin så derfor tar vi en liten ekstra julefeiring i dag.

Det er faktisk blitt ett helt år siden sist jeg så slekta så det var veldig hyggelig å komme hjem igjen på juleferie. Det eneste som demper stemningen litt er at kjæresten min, Stian, ble igjen i Bergen. Han skal feire med moren og bestemoren sin i år så da ser jeg han ikke før jeg reiser hjem til Bergen igjen. Som jeg for så vidt ikke vet når blir, for jeg kjøpte enveisbillett haha! Satser på at jeg er tilbake hos bergenseren min igjen til nyttårsaften i alle fall.

januar2016
Dette bildet av kjæresten har jeg alltid med meg.

Nå skal jeg henge med slekta, så vi snakkes senere. God jul til dere alle!