Kjærleik

Jeg er en veldig følsom person og føler veldig mye, på både godt og vondt. Om jeg først blir betatt av noe så går jeg all in med alt jeg har. Jeg elsker filmkarakterer, musikk og interessene mine med hele meg. Det er noe jeg har merket stor forskjell på nå som jeg er syk. Depresjonen har hos meg nøytralisert veldig mye av de følelsene jeg tidligere pleide å føle, spesielt ovenfor interessene mine. Mye av det jeg tidligere ville sagt at jeg elsket har jeg under depresjonen følt meg nesten litt apatisk ovenfor. Det er veldig ubehagelig for jeg liker interessene mine og hvor stor glede jeg kan få av ofte veldig små, egentlig ubetydelige, ting.

Juli2016_02.jpgDen største og uten tvil beste kjærligheten jeg har opplevd er allikevel verken en serie eller interesse. Den største kjærligheten fant jeg i en bergenser. Vi møttes via innebandyen for over tre år siden og har vært sammen siden. Han er uten tvil den beste og snilleste personen jeg vet om. Han tar vare på meg og elsker meg selv når jeg minst fortjener det. Jeg er ikke alltid den enkleste å være sammen med. Jeg kan være veldig egoistisk, selvsentrert, vrang, sjalu og lite samarbeidsvillig. Litt for ofte. At jeg i tillegg sliter med sosial angst og depresjon gjør det jo heller ikke alltid så mye enklere. Men til tross for at jeg er vrang og tidvis tviler på alt og alle så er han her enda. Vi er forlovet og ser fram til å oppfylle alt vi har mål og drømmer, sammen.


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «kjærlighet». De andre som er med:

Renate • Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger

Et inspirert øyeblikk

For en stund tilbake hadde jeg et lite øyeblikk hvor jeg var full av motivasjon. Jeg fant inspirasjon i alt rundt meg og var full av pågangsmot. Når jeg er full av motivasjon så føler jeg meg alltid superklar for å begynne på nye prosjekter. Jeg har en tendens til å bli litt i overkant ambisiøs og glemmer helt hvordan hverdagen min ser ut og hvordan humøret mitt egentlig pleier å være. Problemet med disse øyeblikkene, hvor jeg er supermotivert og ser på livet med inspirerte øyne, er at øyeblikkene er nettopp det – øyeblikk. De er over før jeg vet ordet av det, håpet forsvinner og jeg sitter igjen i det samme mørke hullet jeg var i fra før. Et mørke hvor alt av energi og handlingskraft er revet vekk, og følelsen av nedstemthet fort blir så overveldende at det er vanskelig å finne lyspunktene i livet…

20170402-IMG_1279

Sist jeg hadde dette inspirerte øyeblikket var da jeg skrev innlegget om 365-dagers utfordringen. Øyeblikket hadde passert lenge før det var gått et døgn og jeg satt igjen med en utfordring jeg ikke hadde psyken til å gå løs på, men også dette presset jeg hadde lagt opp til ved å nevne utfordringen på bloggen. Heldigvis for min del så er det mer eller mindre ingen som leser bloggen min, så jeg tror egentlig ingen har lagt merke til det. Krise avverget!

Jeg avslutter med andre ord foto-utfordringen, men du skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg igjen en annen gang. Nå for tiden har jeg dessverre mer enn nok med å prøve og bli bedre fra denne forbanna angsten. Jeg er over halvveis i behandlingsprogrammet mitt og det er mildt sagt intenst…

Nytt fotoprosjekt

Jeg har vært inne i en mørk periode veldig lenge nå og jeg sliter med å komme meg ut. Jeg vet ikke lenger hva jeg liker. Jeg vet bare hva jeg ikke hater. Det er en del av depresjonens makt. Den tar fra deg gleden og gir deg ingen indikasjon på hvordan du får den tilbake igjen. Du sitter alene igjen i mørket.

Heldigvis så finnes det mennesker som kan hjelpe. Mennesker med kunnskap som har kloke ord, råd og tips for å komme seg videre. Et skritt av gangen.

Jeg fikk et slik tips tidligere denne uken som gikk ut på at det kunne være bra og viktig for meg å gjøre ting som tidligere gjorde meg glad. Så jeg lagde meg en liten liste over ting jeg pleide å like og gjøre:

  • Høre på p3morgen når jeg våkner
  • Spille innebandy
  • Skrive
  • Fotografere
  • Blogge
  • Høre på musikk og synge

20170115-img_7172Og det var det jeg kom på. Et fint sted å starte. Jeg har funnet frem en radio og plassert den ved senga. Jeg har allerede nevnt dette med å skrive i forrige innlegg, i går kveld sang jeg av full hals til Avril Lavigne og Fall Out Boy på Singstar og nå er jeg kommet til fotograferingen.

Da jeg begynte på videregående ville jeg bli sportsfotograf. Jeg gikk medier og kommunikasjon, kameraet var alltid med meg og det ble tatt bilder på daglig basis. So far so good. Helt til mitt tredje og siste år. Da slo den sosiale angsten for alvor inn og siden har fotograferingen bare gått nedover.

I håp om å få tilbake noe av fotogleden har jeg derfor bestemt meg for å prøve meg på et 365 dagers prosjekt. Jeg skal prøve å ta minst ett bilde per dag og jeg skal dele bildene her på bloggen.

Dette er absolutt ikke et prosjekt jeg kommer til å følge slavisk. Det er viktig for meg at jeg opplever mestring og at dette ikke blir nok en ting jeg feiler på. Reglene er derfor ikke-eksisterende. Det er greit om jeg glemmer en dag. Det er greit om jeg tar bilde med telefon og ikke speilrefleksen. Det er greit om jeg ikke redigerer bildene, og det er greit om jeg deler bilder for flere dager samtidig.

Jeg begynner på mandag!

Usikkerhet og drit

Den siste tiden har jeg fått et umåtelig stort behov for å uttrykke meg. Jeg har alltid hatt dette behovet, men de siste månedene har jeg verken vært svært aktiv på snapchat, bloggen eller instagram. At jeg er stille på bloggen er vel det som er mest uvant, de andre oppdateres normalt litt sånn her og der. Derfor føler jeg litt ekstra på det nå. At jeg har så mye jeg vil fortelle. Tanker å dele, ting jeg vil vise frem og bilder som skulle vært publisert..

Jeg har aldri hatt så mange sperrer når det gjelder blogging. Jeg har alltid skrevet om alt jeg interesserer meg for og nå nylig også om hvordan jeg virkelig har det på innsiden.SAMSUNG CAMERA PICTURES

Allikevel legger jeg veldig merke til at jeg var mye mer selvsikker når det gjelder ting jeg postet før i tiden. Det vil si, alt jeg postet fra 2008 og til rundt 2014-15 på blogg.no. Og tro meg. Det var mye der som jeg ikke ville postet på nytt den dag i dag. Allikevel så brydde jeg meg ikke på samme måte som jeg gjør nå. Jeg er blitt mye, MYE mer selvbevisst og nervøs for om folk skal like det jeg skriver. Vil de synes jeg skriver teit, fremstår jeg som rar, er bildene gode nok, er dette temaet for kjedelig og ikke minst er teksten brukbar? Sånne ting.

Det plager meg at det er blitt sånn. Spesielt siden det ikke er noen andres feil enn min egen. Den eneste mindre positive kommentaren jeg noengang har fått var fra min tidligere bestevenninne, så jeg kan ikke klage på at jeg får drittkommentarer heller. Det er jeg forresten veldig takknemlig for!

Jeg tror det som har skjedd er at jeg har dratt med meg usikkerheten min fra hverdagen inn i bloggingen også. Jeg har av en eller annen grunn klart og holde hverdagen og bloggen separert i seks år.. Nå er det bare nok et område som er blitt forgiftet av lav selvfølelse, angst og depresjon.

Heldigvis går jeg til behandling for de greiene der. Når sykdommen klarer å påvirke bloggingen så skal jeg pokker meg klare å la behandlingen påvirke den også!

 

Snakkes aldri 2016

Det er under en time igjen av 2016 og det kunne ikke passet meg bedre. 2016 har ikke vært spesielt hyggelig og jeg kjenner det skal bli veldig godt å legge hele driten bak meg.

I året som gikk måtte hunden til mine besteforeldre avlives. Han het Anton og var en av de beste skapningene jeg visste om.

I sommer gikk jeg og forloveden gjennom et lite flyttehelvette som gjorde at jeg ikke fikk slappet av et sekund. Vi hadde vel knappe 48 timer i leiligheten vi egentlig skulle bo i før vi endte opp resten av sommeren hos moren til typen. Vi fant oss til slutt en fin leilighet, men da var sommeren allerede forbi og studiene godt i gang, så avslapning ble det dårlig med.

20161105-img_4956Semesteret begynte utrolig nok ganske bra, men etter høstferien kjente jeg at angsten min hadde våknet til live igjen. Etter en del frem og tilbake innså jeg at jeg trengte hjelp og kontaktet en rådgiver hos SIB (Studentsamskipnaden i Bergen). Etter samtalen med rådgiveren ble jeg sendt tilbake til psykologen jeg tidligere har gått til, også hos SIB, i tillegg til at jeg skaffet meg time hos fastlegen.

Jeg hadde kun snakket med fastlegen min en gang tidligere så terskelen for å snakke med han var ganske høy. Det var dritskummelt. Da jeg endelig kom meg dit fikk jeg ikke bare medhold i at angsten hadde returnert, men også beskjed om at depresjonen min var tilbake. Lucky me, right?

20161224-img_7050Nå i jula gikk mange tanker tilbake til 5. desember i fjor da min onkel døde i en bussulykke. Det var godt å få feire jula med slekta i Oslo, men samtidig litt vondt siden én manglet.

Det har vært mange nedturer dette året, men jeg må nesten nevne at ikke absolutt alt har vært drit. Jeg hadde for eksempel mitt beste semester på universitetet nå i vår, hvor jeg for første gang fullførte et helt semester som planlagt. I tillegg har jeg endelig turt å blogge om mine psykiske utfordringer, det er noe det er veldig viktig for meg å være åpen om, så det er jeg faktisk veldig stolt av.

Det beste med nyttårsfeiringen er at jeg kjenner på håpet. Og håp er så forbanna viktig når ting er vanskelig, tungt og mørket er over alt. 2017 – vi ses snart!

Psykiske utfordringer

Okei dere. La oss bare få det overstått sånn at hodet mitt kan gå videre. Helt siden jeg publiserte det første innlegget her så har hjernen min daglig vurdert frem og tilbake hvordan, når og om jeg i det hele tatt skal dele dette allikevel. Det er jo en grunn til at jeg har holdt kjeft om det i åtte år så hvorfor ikke bare holde godt kjeft i åtte år til?

På en annen side så er det også en grunn til at jeg ikke klarer å slå i fra meg tanken om å dele. Det er viktig for meg, og dét bør være god nok grunn til å kjøre på.

Jeg har alltid vært et sjenert barn, men tidlig i tenårene en gang utviklet sjenansen seg til noe mer. Jeg turte ikke ting andre turte, jeg opplevde ubehag i sosiale situasjoner som andre så ut til å takle helt fint og bare tanken på visse hendelser kunne oppleves så ubehagelig at jeg unngikk det totalt. Jeg ble sendt til psykolog hvor jeg fikk beskjed om at jeg hadde sosial angst og var mildt deprimert. 20161017-img_4191

Da dette begynte så følte jeg at det var noe feil med meg. Jeg så at de rundt meg fikk til ting som hele kroppen min stivnet i skrekk bare av tanken på, og jeg følte meg utrolig alene. Da jeg ble sendt til psykolog første gang opplevdes det bare som en bekreftelse på at jeg ikke fungerte som jeg skulle.. Jeg trodde at jeg var den eneste i familien og av de rundt meg som var på denne måten, den eneste som slet med ting jeg ikke skulle, ting som ikke syntes. Jeg trodde det var noe galt med meg.

Selv om jeg på noen områder sliter mer nå enn hva jeg gjorde i tenårene så er ting allikevel blitt litt bedre. Jeg har en støttende og forståelsesfull kjæreste som vet hva jeg går gjennom. Jeg har bedre forståelse for utfordringene mine nå, jeg går til psykolog og er i gang med å utvide hjelpeapparatet mitt.

Jeg håper at åpenhet rundt psykiske utfordringer vil kunne gjøre det lettere for de som får lignende utfordringer i fremtiden til å søke hjelp og til å forhåpentligvis ikke føle seg så alene og unormal som jeg har gjort. For meg henger nemlig mange av disse følelsene fortsatt igjen, ti år etter at de oppstod.

Og om for eksempel mine yngre søsken eller fremtidige barn skulle slite med noe en gang så skal de vite at de kan prate med meg, og at verken jeg eller noen av de andre i familien er perfekte.20161017-img_4194

Det er lov å slite, det gjør deg ikke svak og det er ikke noe galt med deg! 

Jeg mot meg

God kveld dere.

En stor del av planen min med denne bloggen er å være tøff nok til å skrive om mine egne psykiske utfordringer, men med tanke på at jeg har blogget i over åtte år nå uten å tørre  det tidligere så er det som dere sikkert skjønner ikke så lett.

I likhet med mange andre som sliter psykisk så oppleves det som et ganske tabu tema å snakke åpent om. Jeg har i alle fall kjent mye på det selv, at du skal være veldig forsiktig med hva du deler. Gud forby at du fremstår som du faktisk er, med mindre det er positivt da, men selv da må du bare dele i moderate mengder for å ikke fremstå FOR selvsikker eller selvgod. Altså, er det rart man blir tullete i hodet?

Uansett! Før jeg forteller mer om mine spesifikke utfordringer så ønsker jeg å tipse dere om en serie kalt «Jeg mot meg» som dere kan se på NRK (link her), hvor vi blir kjent med åtte unge personer som alle sliter med ulike psykisk plager. Selv om du ikke sliter selv så er denne serien absolutt verdt å se. Om du for eksempel kjenner noen som sliter, enten det er venner, familie eller kollegaer, så vil «Jeg mot meg» kanskje kunne gi litt bedre forståelse og innblikk i hva de går gjennom. Selv om det oppleves forskjellig fra person til person så er det også mye som går igjen hos mange.

12805883_10154192151116549_5738621879720546965_n-1581422-11-1459633576861.jpg

Det står så utrolig mye respekt av disse personene, ikke bare kjemper de for å bli bedre, men de er tøffe nok til å la hele Norge få muligheten til å følge dem på veien. All ære til dere, en utrolig inspirerende gjeng!

Jeg håper at jeg en dag vil tørre å være like tøff og åpen som dem.