Å dele om psykiske utfordringer

Den siste måneden har vært tung, preget av mye usikkerhet, angst og mange tårer. Det er vel egentlig ikke bare siste måneden som har vært sånn, men de siste årene generelt. Selv oppi alt det vanskelige og vonde så har jeg hatt lyst til å dele med dere, men så har jeg en liten (les: ganske stor) stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke bør dele sånne ting. Negative ting. Psykiske utfordringer og ting som er vanskelig.

Når det gjelder andre som er åpne om psykisk helse i offentligheten så roser jeg de opp i skyene, klapper i hendene og jubler. Når jeg vurderer å gjøre det samme selv, da blir jeg plutselig fryktelig usikker og lurer på om det egentlig er så lurt eller om jeg bare driter meg ut. Rart det der.

18. desember i fjor hadde jeg en god dag hvor jeg følte meg tøff nok til å dele litt, det innlegget kan dere lese HER. Det har aldri vært et bevisst valg å forsøke og holde de psykiske utfordringene mine hemmelige, men det har heller ikke vært noe jeg har turt å nevne for andre enn noen få i familien og nære venner. Selv om jeg har hatt fryktelig lyst.

Jeg har ikke snappet på flere uker, selv om jeg egentlig synes snapping er en enkel og morsom måte å dele fra hverdagen på. For hva skulle jeg snappet om når jeg ikke tør dele om psykisk helse og det som opptar omtrent hele hverdagen min for tiden er ting relatert til min psykiske helse? Det var plutselig ikke så mye igjen hehe.

Så hvorfor synes jeg det er så viktig med åpenhet om psykisk helse? Det har mye med hvordan jeg selv følte det da jeg begynte å slite. Jeg følte meg alene. Ensom. Unormal. Feil. Jeg trodde jeg var den eneste i familien som ikke fungerte som normalt. Jeg trodde alle de andre var perfekte og at det var noe galt med meg.

I senere tid, etter at jeg begynte å prate med mine foreldre og besteforeldre om hvordan jeg har det, så har jeg jo fått vite at jeg absolutt ikke er den eneste i slekta med utfordringer. Ingen av oss er perfekte og det har vært utrolig godt å få det bekreftet og endelig klare å innse det. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått denne vissheten 10 år tidligere.

Jeg håper at når flere og flere nå begynner å fokusere på åpenhet rundt tabuer og psykisk helse så vil det kanskje bli lettere for de som i fremtiden får utfordringer å faktisk be om hjelp. Og de vil forhåpentligvis ikke føle seg like ensomme og unormale som jeg gjorde da jeg var yngre.

Jeg skal i alle fall fortsette å forsøke og være så åpen som jeg klarer. Både fordi åpenhet kan hjelpe andre, men også fordi det er veldig tungt og ikke minst slitsomt å hele tiden gå rundt og late som at ting er bra når man egentlig faller fra hverandre på innsiden.

Reklamer

En takk til kroppen

Dette skulle egentlig bli et innlegg om mitt forhold til min egen kropp, og på en måte så ble det også det, men ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Som med så alt for mange andre så er nemlig ikke forholdet mitt til kroppen ideelt. Da jeg begynte å skrive innså jeg raskt at med en gang kropp skal diskuteres så blir det fort veldig negativt. Det ble det også for meg. Det er mye prat om dette med press, forventninger, skavanker, operasjoner, normer osv osv…

Og derfor velger jeg å gjøre det motsatte i dag. I dag vil jeg heller si takk. Jeg vil si takk til kroppen og alle dens fantastiske funksjoner og egenskaper. Uten den hadde jeg ikke vært her. Uten kroppen hadde ikke bevisstheten, sjelen, selvet, (ja kall det hva du vil) hatt noe hjem. For det er nettopp det kroppen er. Kroppen er det eneste hjemmet du skal ha til du dør. Så lenge du eksisterer på denne planeten så vil kroppen være ditt hjem, uavhengig av om du liker det eller ikke.

Vi må huske at bak de tingene vi ikke liker ved kroppene våre, bak dem er det en funksjon (og ofte en historie).

Kroppen gir deg liv! Helsike, kroppen din kan være med å skape et helt nytt menneske! Å gi liv til et helt nytt vesen! Hvor sinnsykt kult er ikke det?!

Og til slutt, takk kjære kroppen min for at du fortsatt er her etter alle de stygge, ufine og slemme tingene jeg har sagt om deg opp gjennom årene. Du fortjente det ikke, for du er fin akkurat som du er. SAMSUNG CAMERA PICTURES


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «kroppen». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie