Jeg vil

Jeg vil ta vare på meg selv.
Ta vare på planeten.
Ta vare på dyr og planter.
Jeg vil ta bedre valg.
Være engasjert.
Gjøre en forskjell.
Autentisk og fri.

20170531-IMG_1456


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «Jeg vil». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

Advertisements

3 dokumentarer for planeten

Jeg kjenner på et stadig økende ønske om å bli mer klima-, miljø-og dyrevennlig. Jeg har alltid følt sterkt for både planeten og skapningene som bor på den, men aldri egentlig gjort noe for verken den ene eller den andre. Stille og uvitende har jeg i 24 år stått i veikanten og sett på at menneskene (bokstavelig talt) kjører over planeten.

Jeg ønsker ikke lenger å være verken stille eller uvitende så i dag har jeg begynt det som forhåpentligvis blir en reise i riktig retning. En mer bevisst retning. Jeg er overbevist om at kunnskap vil være min nøkkel til forandring.

For å starte et sted har jeg derfor brukt søndagen på å se noen dokumentarer på Netflix.
Den første filmen jeg så var «Terra» fra 2015. En veldig fin skildring av utviklingen som har funnet sted her på planeten og menneskets rolle oppi det hele.
terra
«TERRA is not a wildlife documentary. Nor is it a militant investigative documentary. TERRA is an essay, in the literary sense, on the human species and its relationship with other living beings.»
Fra filmens hjemmeside

Den neste filmen jeg så var «Chasing ice» fra 2012. Om du sliter med å tro på det du hører om klimaendringene så kan dette være filmen du trenger å se. Dokumentaren har bl.a. blitt vist på det hvite hus og i FN, i tillegg til i 172 land.
chasingice
«Chasing Ice is the story of one man’s mission to change the tide of history by gathering undeniable evidence of our changing planet… With a band of young adventurers in tow, Balog began deploying revolutionary time-lapse cameras across the brutal Arctic to capture a multi-year record of the world’s changing glaciers.» Fra filmens hjemmeside

Den tredje og siste filmen jeg så i dag var «A plastic ocean» fra 2016. Denne dokumentaren viser hvor plasten vi kaster egentlig ender opp, og hvordan den påvirker både mennesker og dyr.
plasticocean
«A PLASTIC OCEAN begins when journalist Craig Leeson, searching for the elusive blue whale, discovers plastic waste in what should be pristine ocean. In this adventure documentary, Craig teams up with free diver Tanya Streeter and an international team of scientists and researchers, and they travel to twenty locations around the world over the next four years to explore the fragile state of our oceans, uncover alarming truths about plastic pollution, and reveal working solutions that can be put into immediate effect.» – IMDB

Da har jeg sett tre dokumentarer, er godt i gang med nummer fire og er helt overbevist om at dette var et fint sted å starte. Jeg tror ikke nødvendigvis det er så viktig om jeg husker alt jeg har lært i dag, men at jeg har vekket en interesse som frem til nå har lugget i dvale. Engasjement er helt nødvendig og jeg gleder meg til å se hvor veien går herfra.

Har dere noen dokumentarer å anbefale?


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «3 filmer». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

Kjærleik

Jeg er en veldig følsom person og føler veldig mye, på både godt og vondt. Om jeg først blir betatt av noe så går jeg all in med alt jeg har. Jeg elsker filmkarakterer, musikk og interessene mine med hele meg. Det er noe jeg har merket stor forskjell på nå som jeg er syk. Depresjonen har hos meg nøytralisert veldig mye av de følelsene jeg tidligere pleide å føle, spesielt ovenfor interessene mine. Mye av det jeg tidligere ville sagt at jeg elsket har jeg under depresjonen følt meg nesten litt apatisk ovenfor. Det er veldig ubehagelig for jeg liker interessene mine og hvor stor glede jeg kan få av ofte veldig små, egentlig ubetydelige, ting.

Juli2016_02.jpgDen største og uten tvil beste kjærligheten jeg har opplevd er allikevel verken en serie eller interesse. Den største kjærligheten fant jeg i en bergenser. Vi møttes via innebandyen for over tre år siden og har vært sammen siden. Han er uten tvil den beste og snilleste personen jeg vet om. Han tar vare på meg og elsker meg selv når jeg minst fortjener det. Jeg er ikke alltid den enkleste å være sammen med. Jeg kan være veldig egoistisk, selvsentrert, vrang, sjalu og lite samarbeidsvillig. Litt for ofte. At jeg i tillegg sliter med sosial angst og depresjon gjør det jo heller ikke alltid så mye enklere. Men til tross for at jeg er vrang og tidvis tviler på alt og alle så er han her enda. Vi er forlovet og ser fram til å oppfylle alt vi har mål og drømmer, sammen.


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «kjærlighet». De andre som er med:

Renate • Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger

Jeg vil bli god på…

Jeg har alltid vært ei jente med store drømmer. Ofte for store for mitt eget beste. Bare for å sette standarden så var det en periode på slutten av videregående hvor jeg var overbevist om at jeg skulle bli rockestjerne. Jeg som verken kunne synge eller spille noe instrument. Jeg var absolutt klar over hvor dårlig utgangspunkt jeg hadde, for jeg hadde jo faktisk null relevante egenskaper, kunnskaper eller talenter. Dette visste jeg veldig godt, og selv om jeg ikke hadde visst det så var de rundt meg veldig flinke til å minne meg på det.

For meg spilte det allikevel ekstremt liten rolle hvilket utgangspunkt og grunnlag jeg hadde fra før av. Jeg mente at ingen drømmer var for store og at om man virkelig ønsker noe så burde man gå for det med alt man har. Uansett om man når målet eller ikke så vil man komme så uendelig mye lenger ved å prøve enn ved å si at slaget er tapt før du i det hele tatt har satt foten på slagmarken.6286369019_6b75258aa8_oJeg har kanskje slått fra meg det å skulle bli rockestjerne, men jeg er fortsatt enig med Anniken fra 2012. Å følge drømmene sine vil være verdt det, uavhengig av utgangspunktet ditt og om du når dem eller ei! Om du går etter drømmene dine så kan du ikke tape. Det er ingen drømmer som er for urealistiske eller som er helt uoppnåelig. Ikke slik jeg ser det. Det finnes alltid steg du kan ta som vil få deg nærmere. Du vil tilegne deg ny kunnskap, nye egenskaper og utvikles som person for hvert skritt du tar. Når du når det du trodde var drømmen så vil du kanskje oppdage at også drømmen har forandret seg i takt med deg. Du vil sette nye mål og fortsette å utvikle deg.

Det blir ofte sagt at veien er målet og det vil jeg si meg ganske enig i. Øyeblikkene hvor du når målet er nettopp det, øyeblikk. De er ofte over like fort som de kom og du begynner straks å se frem til nye øyeblikk. Nyt veien fra øyeblikk til øyeblikk, fra mål til mål og fra drøm til drøm. 6286529201_6ba88ea2f6_oSå hva er det jeg vil bli god på nå? Det samme som jeg alltid har ønsket. Jeg har gått tilbake til begynnelsen og blåst liv i en barndomsdrøm som jeg aldri har klart å slå helt fra meg. Jeg føler at jeg skylder meg selv å gi det et ordentlig forsøk. Kanskje klarer jeg det. Kanskje ikke. Jeg må i alle fall prøve. Det siste jeg ønsker er å sitte på gamlehjemmet å tenke at «faen, hvorfor prøvde jeg aldri? Hvorfor turte jeg ikke å satse?»


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «Jeg vil bli god på». De andre som er med:

Julie Eilén • Renate • Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger

Blanke ark

Da jeg først så ukens tema fikk jeg i et lite sekund panikk og lurte på hva i alle dager jeg kunne skrive om dette. Helt til det slo meg at jeg er en storforbruker av blanke ark. Ikke faktiske, fysiske blanke ark, men det dette står for (i alle fall slik jeg ser det). En ny start. Håp. 20170328-IMG_1215Jeg elsker alt som kan gi meg denne følelsen av håp. En ny start, hvor det som er gjort tidligere er likegyldig og det kun er nå- og framtiden som gjelder. Jeg er hun kleine som ved nyttår alltid er full av pågangsmot, vilje og håp. Når det er gått noen uker og måneder så er jeg blitt hun som hver mandag tenker at NÅ. Nå er det en ny uke og en mulighet til å starte på nytt. Jeg er hun som elsker å begynne på en ny planlegger. Når alle dagene ligger åpne og bare venter på at du skal fylle sidene med planer, hendelser, tanker, gjøremål og alt dette som utgjør hverdagen og til slutt livet.

Jeg flyttet til og med fra Oslo til Bergen i 2012 for å få en ny start. Et nytt forsøk på livet om du vil. På en plass hvor ingen kjente meg. Ingen visste om fortiden min. Om mine feil og mangler. Det var et nytt forsøk på å passe inn, på å finne min plass i verden. Jeg hadde helt blanke ark, og det ga meg håp, selvtillit og litt av trua på meg selv tilbake.

Jeg er hun som elsker blanke ark, fordi det gir håp om en bedre fremtid.

 


Dette innlegget er mitt første bidrag i bloggutfordringen. Denne ukens tema var «blanke ark«. De andre som er med:

Julie Eilén • Renate • Lisa • Tine Katrine • Hanna • Sunniva • Ester Maria • Mari • Benedicte  • Inger

Et inspirert øyeblikk

For en stund tilbake hadde jeg et lite øyeblikk hvor jeg var full av motivasjon. Jeg fant inspirasjon i alt rundt meg og var full av pågangsmot. Når jeg er full av motivasjon så føler jeg meg alltid superklar for å begynne på nye prosjekter. Jeg har en tendens til å bli litt i overkant ambisiøs og glemmer helt hvordan hverdagen min ser ut og hvordan humøret mitt egentlig pleier å være. Problemet med disse øyeblikkene, hvor jeg er supermotivert og ser på livet med inspirerte øyne, er at øyeblikkene er nettopp det – øyeblikk. De er over før jeg vet ordet av det, håpet forsvinner og jeg sitter igjen i det samme mørke hullet jeg var i fra før. Et mørke hvor alt av energi og handlingskraft er revet vekk, og følelsen av nedstemthet fort blir så overveldende at det er vanskelig å finne lyspunktene i livet…

20170402-IMG_1279

Sist jeg hadde dette inspirerte øyeblikket var da jeg skrev innlegget om 365-dagers utfordringen. Øyeblikket hadde passert lenge før det var gått et døgn og jeg satt igjen med en utfordring jeg ikke hadde psyken til å gå løs på, men også dette presset jeg hadde lagt opp til ved å nevne utfordringen på bloggen. Heldigvis for min del så er det mer eller mindre ingen som leser bloggen min, så jeg tror egentlig ingen har lagt merke til det. Krise avverget!

Jeg avslutter med andre ord foto-utfordringen, men du skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg igjen en annen gang. Nå for tiden har jeg dessverre mer enn nok med å prøve og bli bedre fra denne forbanna angsten. Jeg er over halvveis i behandlingsprogrammet mitt og det er mildt sagt intenst…

Nytt fotoprosjekt

Jeg har vært inne i en mørk periode veldig lenge nå og jeg sliter med å komme meg ut. Jeg vet ikke lenger hva jeg liker. Jeg vet bare hva jeg ikke hater. Det er en del av depresjonens makt. Den tar fra deg gleden og gir deg ingen indikasjon på hvordan du får den tilbake igjen. Du sitter alene igjen i mørket.

Heldigvis så finnes det mennesker som kan hjelpe. Mennesker med kunnskap som har kloke ord, råd og tips for å komme seg videre. Et skritt av gangen.

Jeg fikk et slik tips tidligere denne uken som gikk ut på at det kunne være bra og viktig for meg å gjøre ting som tidligere gjorde meg glad. Så jeg lagde meg en liten liste over ting jeg pleide å like og gjøre:

  • Høre på p3morgen når jeg våkner
  • Spille innebandy
  • Skrive
  • Fotografere
  • Blogge
  • Høre på musikk og synge

20170115-img_7172Og det var det jeg kom på. Et fint sted å starte. Jeg har funnet frem en radio og plassert den ved senga. Jeg har allerede nevnt dette med å skrive i forrige innlegg, i går kveld sang jeg av full hals til Avril Lavigne og Fall Out Boy på Singstar og nå er jeg kommet til fotograferingen.

Da jeg begynte på videregående ville jeg bli sportsfotograf. Jeg gikk medier og kommunikasjon, kameraet var alltid med meg og det ble tatt bilder på daglig basis. So far so good. Helt til mitt tredje og siste år. Da slo den sosiale angsten for alvor inn og siden har fotograferingen bare gått nedover.

I håp om å få tilbake noe av fotogleden har jeg derfor bestemt meg for å prøve meg på et 365 dagers prosjekt. Jeg skal prøve å ta minst ett bilde per dag og jeg skal dele bildene her på bloggen.

Dette er absolutt ikke et prosjekt jeg kommer til å følge slavisk. Det er viktig for meg at jeg opplever mestring og at dette ikke blir nok en ting jeg feiler på. Reglene er derfor ikke-eksisterende. Det er greit om jeg glemmer en dag. Det er greit om jeg tar bilde med telefon og ikke speilrefleksen. Det er greit om jeg ikke redigerer bildene, og det er greit om jeg deler bilder for flere dager samtidig.

Jeg begynner på mandag!

Én av 7 milliarder

Jeg har bestemt meg for å skrive. Den undertrykte skribenten er ikke så undertrykt lenger. Jeg har dratt henne frem i lyset og hun skal få skinne om kapp med (den ikke eksisterende) solen.

Det er mange bloggere der ute som stadig deler små tekster av ting de har skrevet. Noe er hentet fra egen hverdag, noe er fiksjon og jeg tror en god del ligger litt midt i mellom. Det er lett å føle at man ikke når helt opp når man ser disse flinke folka poste tekst etter tekst. Grammatikken er det ingenting å si på, setningene flyter perfekt og følelsene er til å ta og føle på.

Jeg kommer ikke til å bli en av de bloggerne. I alle fall ikke med det første.

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal skrive, men det er ikke så lett å bestemme seg. Som jeg nevnte i forrige innlegg så er ikke fiksjon min sterkeste side. Selv med fotografering så er det aldri sånn at jeg faktisk skaper noe nytt. Jeg er mer av typen som ser det som allerede eksisterer og leter heller etter de tingene som er verdt å ta vare på i den virkeligheten jeg ser.

20170115-img_7176Med skrivingen kommer jeg nok til å gjøre noe av det samme. For å komme i gang så forestiller jeg meg at jeg skal skrive en bok. Boken om min historie. Om det faktisk ender opp som en bok er en helt annen sak, men jeg trenger å ha en visjon for å komme i gang, så da blir det bok!

I begynnelsen må jeg innrømme at jeg syntes det var en kjempeteit idé, selv om jeg bare «later som» og det ikke faktisk skal bli en bok. Altså, jeg er ikke kjendis. Jeg har ikke opplevd noe spesielt og jeg har heller ikke utrettet noe spesielt. Så hvorfor i alle dager skulle jeg skrive en bok om meg?

Så innså jeg at vi er over syv milliarder mennesker på denne planeten. Syv MILLIARDER. Det er over syv milliarder unike historier. Og da har jeg bare tatt i betraktning de av oss som lever! Tenk på alle menneskene det blir om jeg legger til de som kom før oss, eller de som skal komme etter oss! Det er helt vannvittig mange mennesker det, og hver eneste av disse menneskene har, har hatt eller vil komme til å leve sin helt egen historie. Hver person spiller hovedrollen i sitt eget liv.

Så hvorfor skal det da være mer riktig at andre kan skrive om sin «spesielle historie» og ikke jeg? Bare fordi jeg ikke har gjort eller opplevd noe spektakulært? Haha – bullshit!

For jeg er like mye verdt som alle de andre syv milliarder menneskene som bor på denne planeten. Det er i alle fall det jeg prøver å overbevise meg selv om haha. Har jeg nevnt at jeg er glad i moralfilosofi?

Uansett! Note to self: lær å begrens deg litt haha. For å komme i gang med skrivingen så begynner jeg med det jeg kan bedre enn noe annet. Meg selv. Dette er ikke noe jeg skal poste på bloggen, men du skal ikke se bort ifra at det kanskje dukker opp et lite avsnitt av og til. Det vil fremtiden vise.

Og budskapet? Gjør akkurat det du selv har lyst, uavhengig av hvem du er og hvordan din historie ser ut sammenlignet med alle andre. Bare.. Ikke sammenlign deg med alle andre. Punktum. Da går det bra.