Innebandyhelg

Helgen er over og som veldig mange andre så skulle jeg gjerne ønske at den varte litt lenger. Ikke fordi jeg da kan gå på byen eller sove noen timer ekstra. Nei heller ikke fordi man gjerne har fri i helgen. Snarere tvert i mot. Når det er helg kan jeg sjelden gå på byen, og jeg kan absolutt ikke sove lenge. Omtrent hver eneste helg bruker jeg på innebandy. Enten så har jeg kamp, eller samboeren, eller begge to. Og spiller noen av de andre lagene i klubben så skal du ikke se bort ifra at du finner meg der og.

20180210-1

S er nemlig keeper på førstelaget, sitter i styret til klubben og dukker opp på de fleste kampene jeg spiller. Selv er jeg vara i kretsstyret, trener for jentelaget vårt, spiller for damelaget, fotograf og hun som styrer musikken på hjemmekampene våre. Så det blir fort en del dager i hallen. Det er sånn vi liker det!

nor
Typen/Samboeren/Forloveden/Kjæresten/Bergenseren/Keepern/S

Denne helgen var intet unntak. S spilte kamp lørdag, og jeg spilte kamp på søndag. Neste helg skal vi begge spille kamp igjen, i tillegg til at vi skal jobbe på minirunde hele søndagen.

Reklamer

Musikkfredag

Hei dere, i dag starter jeg en ny tradisjon! Fra og med NÅ vil det hver fredag være musikkfredag her på bloggen! Jeg blogget mye om musikk på den forrige bloggen min så det føles naturlig å gjenoppta det her. Min kjærlighet for musikk begynte allerede en gang på ungdomsskolen og har bare vokst siden. Den gangen gikk det i Avril Lavigne, Simple Plan og Ricky Martin (!), og jeg kan informere om at alle tre fortsatt regnes som godt innafor i mine øyne haha.  Fremover vil det da bli favoritter, anbefalinger, spillelister og ekstremt subjektive anmeldelser.

20180209-1

I dette første innlegget har jeg lyst til å tipse dere om en radiokanal som jeg forelsket meg i for noen måneder siden. De som kjenner meg vet at jeg elsker rock, punk og de greiene der, og blir kanskje en smule overrasket over anbefalingen som kommer nå. Jeg vil nemlig sende dere i retning Radio Vinyl! Det ligger litt i navnet, men de spiller da låter fra 50-, 60- og 70- tallet. Selv hører jeg mye på Radio Vinyl når jeg er hjemme og vil ha det rolig, men ikke helt stille rundt meg. En veldig koselig kanal!

15844766_1763950830593754_8967672590151340453_o

På vei

Wow, tenk at det snart er hele seks måneder siden sist jeg skrev her inne! Det var på ingen måte planlagt å være vekke så lenge, men hva kan jeg si. Shit happens. Eller livet som det også kalles.

Det har ikke skjedd så alt for mye siden sist, men nok til at jeg tar en liten oppdatering:

  • Jeg begynte i gruppebehandling som jeg også har rukket å fullføre
  • Jeg har eksponert meg mye for situasjoner som gir meg angst
  • Jeg er sakte, men sikkert på vei ut av depresjonen
  • Jeg har begynt å interessere meg for politikk
  • Jeg har begynt å glede meg over flere av interessene mine igjen

20180207-1I antall hendelser har det kanskje ikke skjedd så mye, men når det gjelder min personlige utvikling og psykiske helse så har det allikevel skjedd ganske mye. Gruppebehandlingen var veldig utfordrende, men også svært givende. Den har gitt meg ny kunnskap, nye teknikker og ikke minst gode mestringsopplevelser som jeg tar med meg videre. Arbeidet med min psykiske helse er på ingen måte over, men jeg føler nå at jeg er på god vei fremover.

Å dele om psykiske utfordringer

Den siste måneden har vært tung, preget av mye usikkerhet, angst og mange tårer. Det er vel egentlig ikke bare siste måneden som har vært sånn, men de siste årene generelt. Selv oppi alt det vanskelige og vonde så har jeg hatt lyst til å dele med dere, men så har jeg en liten (les: ganske stor) stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke bør dele sånne ting. Negative ting. Psykiske utfordringer og ting som er vanskelig.

Når det gjelder andre som er åpne om psykisk helse i offentligheten så roser jeg de opp i skyene, klapper i hendene og jubler. Når jeg vurderer å gjøre det samme selv, da blir jeg plutselig fryktelig usikker og lurer på om det egentlig er så lurt eller om jeg bare driter meg ut. Rart det der.

18. desember i fjor hadde jeg en god dag hvor jeg følte meg tøff nok til å dele litt, det innlegget kan dere lese HER. Det har aldri vært et bevisst valg å forsøke og holde de psykiske utfordringene mine hemmelige, men det har heller ikke vært noe jeg har turt å nevne for andre enn noen få i familien og nære venner. Selv om jeg har hatt fryktelig lyst.

Jeg har ikke snappet på flere uker, selv om jeg egentlig synes snapping er en enkel og morsom måte å dele fra hverdagen på. For hva skulle jeg snappet om når jeg ikke tør dele om psykisk helse og det som opptar omtrent hele hverdagen min for tiden er ting relatert til min psykiske helse? Det var plutselig ikke så mye igjen hehe.

Så hvorfor synes jeg det er så viktig med åpenhet om psykisk helse? Det har mye med hvordan jeg selv følte det da jeg begynte å slite. Jeg følte meg alene. Ensom. Unormal. Feil. Jeg trodde jeg var den eneste i familien som ikke fungerte som normalt. Jeg trodde alle de andre var perfekte og at det var noe galt med meg.

I senere tid, etter at jeg begynte å prate med mine foreldre og besteforeldre om hvordan jeg har det, så har jeg jo fått vite at jeg absolutt ikke er den eneste i slekta med utfordringer. Ingen av oss er perfekte og det har vært utrolig godt å få det bekreftet og endelig klare å innse det. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått denne vissheten 10 år tidligere.

Jeg håper at når flere og flere nå begynner å fokusere på åpenhet rundt tabuer og psykisk helse så vil det kanskje bli lettere for de som i fremtiden får utfordringer å faktisk be om hjelp. Og de vil forhåpentligvis ikke føle seg like ensomme og unormale som jeg gjorde da jeg var yngre.

Jeg skal i alle fall fortsette å forsøke og være så åpen som jeg klarer. Både fordi åpenhet kan hjelpe andre, men også fordi det er veldig tungt og ikke minst slitsomt å hele tiden gå rundt og late som at ting er bra når man egentlig faller fra hverandre på innsiden.

Første gang…

20170531-IMG_1475

Første gang jeg husker å ha fotografert var da jeg tok bilder av et av guttelagene til Sveiva Innebandy som spilte kamp. Hadde bare et lite digitalkamera på den tiden, men tror det var omtrent da, den nå døde, drømmen om å bli sportsfotograf våknet til live.

Første gang jeg vant NM gull med klubblag var i 2008. Det var nok første og siste gang.

Første gang jeg fikk diagnosen sosial angst og depresjon var i 2009 hos BUP, da var jeg 16 år gammel.

Første gang jeg trente et innebandylag var jeg også 16 år. Jeg ble kastet rett inn som treneren til Sveivas jenter 13 lag etter at jeg hadde tatt trener 1 kurs, med en av spillerne fra damelaget (som også er landslagsspiller) som min assistenttrener. Kan nok trygt si at rollene burde vært omvendt.

Første gang jeg jobbet var i 2010, da jobbet jeg på Tusenfryd for å tjene penger til utvekslingsåret mitt i Bournemouth, England.

Første gang jeg flyttet hjemmefra var 2. året på vgs da jeg var utvekslingsstudent i briteland. Da jeg var ferdig på vgs i 2012 flyttet jeg derimot permanent fra alle i Oslo og over til Bergen helt alene.

Første gang jeg feilet skikkelig var høsten 2012 da jeg endte opp med å droppe ut av universitetet. Det var dessverre ikke siste gang.

 


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «Min første». De andre som er med:

Lisa •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

3 dokumentarer for planeten

Jeg kjenner på et stadig økende ønske om å bli mer klima-, miljø-og dyrevennlig. Jeg har alltid følt sterkt for både planeten og skapningene som bor på den, men aldri egentlig gjort noe for verken den ene eller den andre. Stille og uvitende har jeg i 24 år stått i veikanten og sett på at menneskene (bokstavelig talt) kjører over planeten.

Jeg ønsker ikke lenger å være verken stille eller uvitende så i dag har jeg begynt det som forhåpentligvis blir en reise i riktig retning. En mer bevisst retning. Jeg er overbevist om at kunnskap vil være min nøkkel til forandring.

For å starte et sted har jeg derfor brukt søndagen på å se noen dokumentarer på Netflix.
Den første filmen jeg så var «Terra» fra 2015. En veldig fin skildring av utviklingen som har funnet sted her på planeten og menneskets rolle oppi det hele.
terra
«TERRA is not a wildlife documentary. Nor is it a militant investigative documentary. TERRA is an essay, in the literary sense, on the human species and its relationship with other living beings.»
Fra filmens hjemmeside

Den neste filmen jeg så var «Chasing ice» fra 2012. Om du sliter med å tro på det du hører om klimaendringene så kan dette være filmen du trenger å se. Dokumentaren har bl.a. blitt vist på det hvite hus og i FN, i tillegg til i 172 land.
chasingice
«Chasing Ice is the story of one man’s mission to change the tide of history by gathering undeniable evidence of our changing planet… With a band of young adventurers in tow, Balog began deploying revolutionary time-lapse cameras across the brutal Arctic to capture a multi-year record of the world’s changing glaciers.» Fra filmens hjemmeside

Den tredje og siste filmen jeg så i dag var «A plastic ocean» fra 2016. Denne dokumentaren viser hvor plasten vi kaster egentlig ender opp, og hvordan den påvirker både mennesker og dyr.
plasticocean
«A PLASTIC OCEAN begins when journalist Craig Leeson, searching for the elusive blue whale, discovers plastic waste in what should be pristine ocean. In this adventure documentary, Craig teams up with free diver Tanya Streeter and an international team of scientists and researchers, and they travel to twenty locations around the world over the next four years to explore the fragile state of our oceans, uncover alarming truths about plastic pollution, and reveal working solutions that can be put into immediate effect.» – IMDB

Da har jeg sett tre dokumentarer, er godt i gang med nummer fire og er helt overbevist om at dette var et fint sted å starte. Jeg tror ikke nødvendigvis det er så viktig om jeg husker alt jeg har lært i dag, men at jeg har vekket en interesse som frem til nå har lugget i dvale. Engasjement er helt nødvendig og jeg gleder meg til å se hvor veien går herfra.

Har dere noen dokumentarer å anbefale?


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «3 filmer». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Ester Maria • Benedicte • Kine •  Julie

Mislykket og usikker

I hele 13 år var jeg en utmerket elev. Jeg gjorde leksene mine, fulgte med i timen, fikk generelt sett gode karakterer og hadde stor tro på at fremtiden så lys ut.

Jeg flyttet ut hjemmefra rett etter videregående i 2012 og det var da ting begynte å gå galt. Det var da jeg begynte å feile.

Jeg studerte ikke et helt semester en gang den høsten før jeg droppet ut. Jeg fikk meg fulltidsjobb, men butikken ble lagt ned så jeg måtte flytte hjem til Oslo. Jeg flyttet tilbake til Bergen igjen et halvt år senere, begynte på et nytt studie og fikk meg deltidsjobb. Ett år og noen terapitimer senere byttet jeg studieretning, bare for å klamre meg fast til studiene i et års tid før jeg nok en gang droppet ut. Innimellom der sluttet jeg også i jobben min og hadde enda flere terapitimer.

Jeg vet ikke lenger om studiene var vanskelig fordi det var feil studieretning for meg, om det var fordi jeg slet med angst og depresjon eller om jeg egentlig bare var litt mer skolelei enn jeg ville innrømme.

Det jeg sitter igjen med nå er en usikkerhet jeg aldri tidligere har vært borti. Som jeg har skrevet her tidligere så vet jeg ikke lenger hva jeg liker, jeg vet bare hva jeg ikke hater.

SAMSUNG CAMERA PICTURESSliten-og-sinna-på-seg-selv-looken

Jeg har ikke peiling på hvor veien går videre. Jeg opplever små glimt av inspirasjon og motivasjon hvor jeg får lyst til å prøve på nytt, men så kommer jeg på alle gangene jeg har feilet de siste fem årene og føler meg bare sliten og mislykket.

Tanken på hva folk måtte tenke om jeg prøver meg på nye studier en FJERDE gang, spesielt om jeg skulle feile igjen, ligger hele tiden og gnager i bakhodet. Samtidig så er det fryktelig vanskelig å få fulltidsjobb når man ikke har noen utdanning eller kvalifikasjoner what so ever. Spesielt når jeg i tillegg har noen (ufine) hull i cvn fordi jeg har prøvd å studere uten å få det til. Ingenting å vise til der altså. Kun hvor mislykket jeg er.

SAMSUNG CAMERA PICTURESGlimt-av-inspirasjon-looken

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke gjøre ingenting heller, jeg må jo bare fortsette å prøve. Tror jeg…


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «usikkerhet». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie

En takk til kroppen

Dette skulle egentlig bli et innlegg om mitt forhold til min egen kropp, og på en måte så ble det også det, men ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Som med så alt for mange andre så er nemlig ikke forholdet mitt til kroppen ideelt. Da jeg begynte å skrive innså jeg raskt at med en gang kropp skal diskuteres så blir det fort veldig negativt. Det ble det også for meg. Det er mye prat om dette med press, forventninger, skavanker, operasjoner, normer osv osv…

Og derfor velger jeg å gjøre det motsatte i dag. I dag vil jeg heller si takk. Jeg vil si takk til kroppen og alle dens fantastiske funksjoner og egenskaper. Uten den hadde jeg ikke vært her. Uten kroppen hadde ikke bevisstheten, sjelen, selvet, (ja kall det hva du vil) hatt noe hjem. For det er nettopp det kroppen er. Kroppen er det eneste hjemmet du skal ha til du dør. Så lenge du eksisterer på denne planeten så vil kroppen være ditt hjem, uavhengig av om du liker det eller ikke.

Vi må huske at bak de tingene vi ikke liker ved kroppene våre, bak dem er det en funksjon (og ofte en historie).

Kroppen gir deg liv! Helsike, kroppen din kan være med å skape et helt nytt menneske! Å gi liv til et helt nytt vesen! Hvor sinnsykt kult er ikke det?!

Og til slutt, takk kjære kroppen min for at du fortsatt er her etter alle de stygge, ufine og slemme tingene jeg har sagt om deg opp gjennom årene. Du fortjente det ikke, for du er fin akkurat som du er. SAMSUNG CAMERA PICTURES


Dette innlegget er en del av bloggutfordringen. Denne ukens tema var «kroppen». De andre som er med:

Lisa • Tine Katrine •  Sunniva • Ester Maria • Benedicte  • Inger • Julie

Dagens antrekk er tilbake!

God fredag alle sammen!

Det er blitt veldig mange innlegg i forbindelse med bloggutfordringen fra meg i det siste og jeg tenkte det kunne være på tide med litt mer variasjon her inne. Jeg slår derfor til med et godt gammeldags «outfit»-innlegg. På videregående var jeg egentlig ganske komfortabel med å ta bilder av meg til bloggen, men jeg må innrømme at det satt veldig langt inne å stille seg opp foran kamera i dag haha. Kanskje det har noe med at jeg har gått opp noen kilo siden da, eller kanskje det bare er fordi fire år uten daglige selfies gjør noe med deg. Ikke veit jeg.
SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg håper jeg kommer inn i gamle vaner litt raskt sånn at kleinheten kan finne seg en ny partner, for jeg har ingen interesse av den lenger.

Vi snakkes når vi snakkes!